Hvert tredje hus bygget mellom 1949 og 1978 i Vest-Tyskland er et en- eller tofamiliehus. Men denne modellen trenger nye ideer. Enfamilieboligene er truet av foreldelse og ledig stilling. Og kommunene blir tvunget til å handle: De erkjenner at det er nødvendig å iverksette målrettede oppgraderingstiltak for å tiltrekke seg nye eiergrupper eller for å skape nyttige fasiliteter for den aldrende befolkningen.
Du har jobbet med aldrende enfamilieområder i byen din i en årrekke. Hvordan kom du over dette emnet?
Lohse: I en slags romlig observasjon oppdaget jeg at enfamilie- og tofamiliehusdistriktene utgjør store utfordringer. Det ble tydelig at behovet og etterspørselen har endret seg og at ledige stillinger er registrert. Som også betyr interne ledige stillinger - dvs. et hus som en gang var bebodd av fire eller fem personer og nå bare av en person. I tillegg blir det stadig vanskeligere å selge om en gammel eiendom.
I hvilken grad gjelder disse observasjonene generelt for småhusområder i mellomstore og mindre byer?
Kvartalene endres. Selv der det ikke er utvandring, blir transformasjonen av disse kvartalene i økende grad anerkjent som et tema, fordi generasjonen som bygget den gangen har eldet seg med husene sine. Selv om etterspørselen etter boareal er så stor at det ikke er forventet åpen ledige stillinger, oppstår likevel transformasjonsprosesser: lokalsamfunn forandrer seg, hus blir omgjort for å møte nye krav, energieffektive renoveringer venter, infrastrukturen må tilpasses.
Hvordan er situasjonen i Dorsten?
Byen lider av en aldrende befolkning og hadde inntil nylig fortsatt en nedgang i befolkningen på grunn av strukturelle endringer. På den annen side er det et høyt nivå av pedagogisk hjerneflukt blant unge mennesker som ikke kommer tilbake etter trening eller studier.
Du snakker for tiden om restrukturering med beboerne i et eneboligområde nær sentrum fra 1950-tallet.
Det interessante er at lokalbefolkningen henvendte seg til oss. Det var en gruppe innbyggere som organiserte seg og anerkjente: Vi eldes og infrastrukturenheter kollapser, tilbudet blir tynnere. Vi ønsker å bo i nabolaget vårt, men vi forutser at vi ikke lenger vil kunne forvalte de store eiendommene og hagene våre i fremtiden. Vi ser etter nye livsformer, men vær så snill i vårt livsmiljø. Utløseren var absolutt at en barneskole måtte stenges der, og en ungdomsskole forlater også området. Du inviterte ordføreren, den første varamannen og meg til et forum.
Hvilke spørsmål ble reist i disse debattene?
Spørsmål som har å gjøre med begrenset mobilitet, fra transportforbindelser til den lille matbutikken rundt hjørnet. Men også hva som skjer med skoleplassen som ikke lenger brukes. Det vi har oppnådd så langt er at en eldreomsorgsskole vil flytte inn i den forlatte ungdomsskolen. Det har vært mye oppmuntring fra kvartalet for slik gjenbruk.
Identifiserer du deg godt med nabolaget?
Jeg har ofte hørt: “Jeg trenger ikke nødvendigvis å være i huset mitt, men jeg vil bo i nabolaget mitt!” Båndet til miljøet er mye sterkere enn det med mitt eget hus.
Kan nye livsformer etableres?
Vi har en ikke lenger drevet idrettshall og idrettsbane. Beboerne spurte av seg selv: Kan vi få si noe om hva som skjer der? Vi vil gjerne ha intelligente boformer, felles opphold eller kanskje også tjenesteliv. De løper inn i åpne dører hos meg! Vi er enige om at vi sammen skal finne ut hvilke behov kvartalet har og deretter bli enige om felles mål for utvikling av dette området.
Slik er byplanlegging morsom, ikke sant?
Ja! Også fordi planlegging får en helt annen kvalitet på denne måten. Folket er kompetent og kjenner noen ganger distriktet mye bedre enn vi gjør. Det at rådhuset og nabolagets befolkning møtes i øyehøyde og i fellesskap gjennomfører byutviklingsplanlegging er en helt ny prosess.
Er det fortsatt behov for eneboliger, blir nye bygningsarealer utpekt?
Jeg snakker om dette veldig ofte med ordføreren min. Vi kan ikke kjempe mot demografiske endringer og samtidig produsere eneboliger i massevis på det grønne feltet. Hvis vi finner ut at vi krymper, så er beskjeden at jeg ikke lenger bygger det jeg har, men det jeg ikke har. Og dette er tilpassede boformer med små leiligheter, barrierefri opphold, aldersbestemt opphold. Jeg snakker også med de lokale bankene som tilbyr seg selv som långivere for boligbyggeren. Det er nå diskusjoner med dem om rehabiliteringsprogrammer. Det ville rett og slett være feil svar å svare med nybyggutvikling på området. Du må sette prioriteringene riktig, og de må være helt forskjellige enn tidligere.
Før
et enkelt bosettingshus fra 50-tallet …
Etterpå
… ble oversatt av Bel Architects til et moderne, romslig hus:
Utvidet med 2,20 m i lengde, og har nå et boareal på 152 kvadratmeter.
